From Trend to Trash

I tråd med den vestlige klesindustriens akselererende vekst i det 20. århundre, har produksjonskostnadene på klesplagg gradvis avtatt grunnet global outsourcing. Dette har igjen resultert i klær som en stadig mer utskiftbar og forgjengelig forbruksvare. Denne tendensen har blitt ytterligere intensivert de siste to tiårene med en voksende andel kjøpekraftige forbrukere i det globale Nord [1].
Store deler av den vestlige moderne moteindustrien er i dag fundert på billig og hurtig masseproduksjon av klær med stadig forverrede arbeidsforhold for tekstilarbeidere i lavkostland. Med kunstig lave priser og kontinuerlig skiftende kolleksjoner oppmuntrer klesindustrien til overkonsum av tekstiler av lav kvalitet og kort holdbarhet. Fast fashion og ultra-fast fashion er begreper som beskriver denne forretnings- og markedsføringsmodellen til moderne motegiganter.
Søppelfyllingen Dandora ligger like utenfor Kenyas hovedstad Nairobi og er Øst-Afrikas største avfallsdeponi på over 121 000m² (30 acre). Her dumpes det anslagsvis 20 millioner kilo tekstilavfall overveiende fra Europa, USA og Canada hvert år via Gikomba – Øst-Afrikas største bruktmarked for klær. Det som ikke kan selges, fraktes videre til Dandora.
Å lete etter resirkulerbart gods og gjenvinningsbare tekstiler blant usortert avfall, har for mange blitt et alternativ til kriminalitet og en av få muligheter til å tjene penger for arbeidsledige. Ofte deltar også barn i sorteringsarbeidet på avfallsdeponiet for å bidra til familiens inntekt. Det er et risikofylt arbeid å lete etter salgbare klesplagg blant skarpe gjenstander, hensynsløse lastebilsjåfører og uhygieniske forhold. Arbeidsdagene varer gjerne fra soloppgang til solnedgang. Alle som jobber her har spesialisert seg innen ulike resirkulerbare produkter. Intakte klær renses og selges på lokale bruktmarkeder i Nairobi, mens majoriteten av tekstilene er ubrukelige og brennes på åpne bål eller begraves sammen med annet avfall. Mye ender i Nairobi-elven som renner langs Dandora. Store deler av elveleiet er derfor forsøplet med vestlige plastbaserte klær.
De fleste bildene som presenteres her er fra Dandora. Ett er fra klesmarkedet Gikomba og ett er tatt ved Nairobi-elven. Dandora og Gikomba er kun to av mange endestasjoner for de voksende mengdene overproduserte klær fra fast fashion-industrien i høyinntekstland i vesten.
Nordmenn ligger i verdenstoppen på overkonsum av klær. I Norge eier vi i snitt 359 klesplagg hver, og kaster eller donerer årlig 23,5 kilo tekstiler per person. 8 prosent av klærne vi kjøper blir aldri brukt [2]. I tillegg kaster klesprodusentene selv tonnevis med ubrukte klesplagg som ikke har blitt solgt før nye kleskolleksjoner lanseres. Halvparten av alle våre brukte tekstiler kaster vi i restavfallet som dermed går til forbrenning. Likevel har innsamlingen av klær fra private husholdninger i Norge økt med mer enn 50 prosent siden 2010.
97 prosent av brukte tekstiler som doneres i Norge, eksporteres ut av landet til det globale second hand-markedet. Dette tilsvarer mer enn 36 000 tonn klær årlig [3].
I europeisk sammenheng ligger Norge 26 prosent over snittet for EU for eksportering av klær. Globalt sett kjøper vi i snitt 60 prosent mer klær i dag enn for 15 år siden, men bruker dem bare halvparten så lenge [4]. Hvert år produseres det 100 milliarder klesplagg i verden, hvorav tre av fem plagg ender opp på søppelfyllinger eller forbrenningsanlegg innen ett år etter produksjon [5].
FN har betegnet moteindustrien som den mest forurensende industrien i verden, etter olje, og den neststørste forbrukeren av vann [6]. Store mengder ikke-fornybare ressurser utvinnes for å produsere klær med kort levetid. For å produsere eksempelvis ett par nye jeans kreves det til sammen 7500 liter vann [7]. 2 av 3 nye klesplagg er laget av oljebaserte fibre, og består i snitt av 60 prosent plast (polyester, akryl og nylontekstiler) [8]. 35 prosent av all mikroplasten i havet stammer fra slike plastbaserte plagg [9]. Klesindustrien er ansvarlig for rundt 10 prosent av alle CO₂-utslipp, som er mer enn all flytrafikk og skipsfart til sammen [10].
Lavkostland i det globale sør oversvømmes av enorme mengder brukte klær i dårlig kvalitet fra det globale nord. De ekspanderende uregulerte søppelfyllingene forårsaker blant annet forurensning av grunnvannet og får alvorlige konsekvenser både for lokalbefolkningen og for jordsmonnet. Slik er fast fashion-industrien ansvarlig for store deler av de globale klimautslippene [11].
1. Ellen MacArthur Foundation (2017). A new textiles economy: Redesigning fashion’s future.
2. Klepp, I. G. & Laitala, K. (2016). Klesforbruk i Norge. Forbruksforskningsinstituttet SIFO – Høgskolen i Oslo og Akershus.
3. Watson, D. & Trzepacz, S. – PlanMIljø, Rubach, S & Johnsen, F. M. – NORSUS (2020). Kartlegging av brukte tekstiler og tekstilavfall i Norge.
4. Amed, Imran & Berg, Achim – McKinsey & Company (2018). The State of Fashion 2019.
5. Remy, N., Speelman, E. & Swartz, S. – McKinsey & Company (2016). Style that’s sustainable: A new fast-fashion formula.
6. Van Woensel, L. & Suna Lipp, S. – European Parliamentary Research Service (2020). What if fashion were good for the planet?
7. UN News (2023). UN launches drive to highlight environmental cost of staying fashionable. Available at: news.un.org/en/story/2019/03/1035161 (Accessed 13.07.2023)
8. Changing Markets Foundation (2021). Annual Report.
9. Henry, B., Laitala, K. & Klepp, I. G. (2018). Microplastic pollution from textiles: A literature review. (Rapport nr. 1 – 2018) Boucher, J. & Friot, D. (2017). Primary Microplastics in the Oceans: A Global Evaluation of Sources.
10. UNECE News (2018). Fashion is an environmental and social emergency, but can also drive progress towards the Sustainable Development Goals. Available at: unece.org/forestry/news/fashion-environmental-and-social-emergency-can-also-drive-progress-towards (Accessed 13.07.2023)
11. Gulbrandsen, Å. P. (2023). Land i det globale sør oversvømmes av brukte klær fra det globale nord. Available at: framtiden.no/artikler/hva-skjer-med-vaare-brukte-klaer (Accessed 13.07.2023)
Matthis Kleeb

Matthis Kleeb, født 1987, er en norsk-sveitsisk frilansfotograf og utdannet sosiolog. Han kombinerer fotojournalistikk og samfunnsvitenskapelige perspektiver i arbeidet som dokumentarskaper.
I prosjektet From Trend to Trash undersøker Kleeb klimakonsekvensene av fast fashion-industriens fremvekst. Den vestlige klesindustrien er i dag fundert på masseproduksjon av klær i lavkostland. Med kunstig lave priser og stadig skiftende kleskolleksjoner, oppmuntrer moteindustrien til overkonsum av oljebaserte tekstiler med kort levetid. Nordmenn er i verdenstoppen på kleskonsum. Vi kjøper 70 000 tonn klær, og 8% av dem blir aldri brukt.
Fotografiene i serien er tatt i Kenya, på søppelfyllingen Dandora. Både barn og voksne har arbeidet sitt her: de vasser i skarpe og farlige gjenstander, puster inn giftige gasser og unngår så godt de kan hjulene på lastebiler som dumper mer avfall mens de leter etter klesplagg som kan selges på markeder.