כאן  her / var  كان

–      Though we weren’t taught anything about it at school – I did know that Arabs were living in our country before we established our state. At 20, I remember myself repeating (while having dinner in my father’s “Arab house” in Baq’a) the common narrative, saying it’s a pity they lost their houses, but we had no choice.

Years later, I spent several years working at B’Tselem, an Israeli human rights organization, documenting violations of human rights of Palestinians in the territories occupied by Israel in 1967. This work exposed me to knowledge about the conflict and its history that had never gotten through to me before. I understood that many of the residents of the territories, who suffer today the restrictions imposed by Israel’s military rule, lost their entire world in 1948; that the Palestinians in Lebanon are not just another ethnic group in that divided northern country, but refugees who had lived here, where I live, until the Israeli triumph in the War of 1948; that Lifta is not just a picturesque ruin from a bygone age, or an “deserted Arab village”, but a home recently taken from people, from families, from children.

Noga Kadman, Jerusalem, Israel

Den arabisk-israelske krigen i 1948 resulterte i opprettelsen av staten Israel, og starten på en ny serie av kriger og konflikter i Midtøsten. Dette året ble mer enn fire hundre palestinske landsbyer og elleve byer så godt som tømt for arabisk-palestinske innbyggere, under det som  på arabisk side kalles «al-Nakba», katastrofen. Det hebraiske navnet på samme krig er frihetskrigen. Majoriteten av palestinerne ble gjort til flyktninger, en status de fremdeles har sytti år senere.

Hva som minnes og som danner grunnlaget for myter og identitet, er ikke tilfeldig. Forestillinger og fortellinger om fortida inngår som del av nasjoners sjølforståelse, og legitimerer rettigheter og eksistens. Den kollektive israelske hukommelsen omfavner landets jødiske historie, og undertrykker samtidig de mange palestinsk-arabiske århundrer. Den kollektive palestinske hukommelsen er konsentrert omkring moderlandet og undertrykker det faktum at Israel har bygget opp en nasjon.

Å erkjenne at staten Israel i stor grad er utviklet over ruinene til palestinske byer og landsbyer, kan sies å være en grunnleggende forutsetning for en konstruktiv dialog mellom partene. De palestinske bosetningene fra før siste verdenskrig kommer i dag til syne som overgrodde ruiner, godt skjult blant forlatte olivenlunder og fikentrær, hekker av kaktus og hurtigvoksende beplantning. Siden 2015 har fotografen Eivind H. Natvig gått systematisk til verks for å avdekke rester etter tidligere palestinske landsbyer, som sakte men sikkert blir bebygget eller tildekket av vegetasjon. I sitt prosjekt søker han å dokumentere et større antall av de palestinske landsbyene, tross det faktum at stedsnavn er forandret, kartene skrevet om og at sporene etter det som var blir stadig vanskeligere å avdekke.

Natvig reiste og jobbet jevnlig i Israel og Palestina i perioden 1994 til 2004. Da volden blusset opp igjen i 2002 brukte han månedsvis i konfliktens frontlinjer på Vestbredden og i Gaza. Etter Arafats begravelse i 2004 hadde Natvig fått nok av politisk retorikk, hat og polarisering, og trengte en pause. Det gikk elleve år før han var tilbake i et område han mente å kjenne godt. I oktober og november 2015 skulle han dokumentere et lite antall palestinske landsbyer fra før 1948 i forbindelse med et utstillingsprosjekt om ufrivillig migrasjon i regi av EPEA (European Photo Exhibition Award).  Det var under denne reisen, under besøk i disse landsbyene, at han ble klar over at i områder som ved første øyekast fremstod som grønne lunger, lå skjult en annen virkelighet hvis man bare kikket nærmere.

Med sitt sedvanlige bildespråk i et grenseland mellom dokumentar og poesi, har Eivind H. Natvig kikket nærmere på det som var, i den hensikt å gi det betydning og vekt i egen samtid.

Natvig i Lofoten. Foto: Helge Skodvin

Utstillingen er støttet av Fritt Ord, og produsert i samarbeid mellom Perspektivet Museum og fotograf Eivind H. Natvig/INSTITUTE