Lynsey Addario reiste for første gang til Afghanistan i mai 2000 for å dokumentere kvinners levekår under Talibans undertrykkende regime. Hun vendte tilbake til Afghanistan to ganger før Talibans fall i november 2001.
På den tiden var kvinner så å si usynlige og det var stille i gatene: musikk og underholdning var bannlyst i følge Sharia-lovene, det var mangel på elektrisitet og kontakten mot verden utenfor var nesten ikke-eksisterende. De eneste kvinnene som oppholdt seg i gatene var tiggere, vanligvis enker eller hustruer til funksjonshemmede menn som ba om penger for å kunne forsørge sine familier.
De fleste utdannede kvinner i byene tilbrakte dagene bortgjemt bak lukkede dører der de tok vare på sine barn, mens landsbygdens kvinner fortsatte å jobbe på jordene. På mange fredager iscenesatte Taliban offentlig eksekusjon på stadionanlegget, den samme stadion der unge menn og kvinner i dag trener boksing, karate og fotball, og som nå er arena for politiske og sosiale begivenheter for begge kjønn.
I løpet av de siste elleve årene har Addario returnert til Afghanistan nesten hvert år for å fotografere utviklingen rundt omkring i landet, den pågående krigen mellom NATOs styrker og Talibans tilhengere, og hvordan krigen har påvirket livet både til sivilbefolkning og fremmede soldater. Addario har dokumentert krigens ofre på begge sider. I flere måneder oppholdt hun seg ved en rekke amerikanske baser fra Korengal-dalen i øst til Helmand -provinsen i sør, der hun regelmessig tok turen til landsbygda for å tilbringe tid sammen med sivilbefolkningen. Hun fokuserer skarpt på kvinners tilværelse på alle arenaer i det afghanske samfunnslivet; innen kultur, politikk, utdannelse, arbeidsliv og privatliv.
Utstillingen er produsert av Nobels Fredssenter i Oslo