Dokumentasjonsprosjektet «Russiske krigsfanger i Tromsø og Balsfjord» lå til grunn for utstillingen «Untermensch» som åpnet i 1998, mens museets administrasjon fremdeles hadde adresse i Strandveien 8 i Tromsø.
Valg av tema hadde sammenheng med at det i museets avdeling i Balsfjord befant seg en tidligere fangekjeller for russiske krigsfanger, og på grunn av medienes fokus på nynazistiske miljøer i vekst.
I 1997 ble det foretatt intervjuer og innsamling av gjenstander. Vi forsto at sivilbefolkningen som bodde i nærheten av fangeleirene, eller som av en eller annen grunn kom i kontakt med krigsfangene, gjemte på sterke minner fra siste verdenskrig.
Krigsfanger i Norge
To tidligere russiske krigsfanger, som ble holdt i fangenskap i Nord-Norge og som ble boende i Norge etter krigens slutt, tok også imot oss. Det var Ivan Pasjkurov og Nikolaj Sergejev. Den ene av dem, Ivan Pasjkurov, skrev boka «Tapte år», om sine opplevelser som krigsfange i Norge.
Untermenschen
I juni 1941 ble Sovjetunionen invadert av Tyskland, og mange soldater i Den røde armé ble tatt til fange. Fangene ble først sendt til Polen, og en del av disse ble deretter stuet inn i lastebåter og brakt til Norge. Minst 90 000 sovjetiske krigsfanger kom hit til landet. Ifølge nasjonalsosialismens rasehierarki var disse menneskene «untermenschen» og tilhørte en rase som egnet seg best som arbeidsdyr.
– Arierne hadde aldri kunnet greie de første steg på veien til sin senere kultur om de ikke hadde hatt laverestående folk å sette inn, skrev Hitler i Mein Kampf.
I boka Tapte År beskriver Ivan Pasjkurov livet i de ulike fangeleirene i nord: – Var leirsjefen en utpreget rasist, som så russerne som «untermenschen», ble leirlivet et rent helvete preget av tortur og fysisk mishandling.
I fangenskap
Krigsfangene ble plassert i leire rundt i hele landet, men en stor andel kom til Nord-Norge, spesielt Nordland, der riksvei 50 (E6) og Nord-Norgesbanen skulle bygges ut. Mange kom også til Troms. Mye tyder på at lokale journalister hadde rett da de anslo antallet krigsfanger i fylket til rundt 20 000 frigjøringsvåren 1945.
– Hva drømte du om, spurte vi den tidligere krigsfangen Nikolaj Sergejev. Det var å ha nok å spise, å overleve. Det var drømmen.
Leveforholdene varierte fra leir til leir, men gjennomgående fikk fangene for lite mat. Det finnes mange vitneutsagn om russefangenes desperate forsøk på å skaffe litt ekstra føde. Enten ved å bytte til seg mat innbyrdes, benytte seg av alt som var spiselig eller ved å inngå byttehandel med lokalbefolkningen, med risiko for represalier. Det var oftest i slike sammenhenger at nordmenn stiftet bekjentskap med de russiske fangene. Den tidligere krigsfangen Ivan Pasjkurov forteller at han ofte fant matpakker med brød, poteter og fisk på de underligste steder.
– Pakkene betydde mer enn mat. De ga styrke, mot, håp og inspirasjon, sier han. Det gledeligste var, sier Pasjkurov, at når nordmenn byttet til seg gjenstandene våre mot matvarer, så gjorde de det ikke bare av medlidenhet, men fordi de satte pris på tingene vi laget.
Slik skjedde det at rikt utskårne skrin, smykker laget av skillemynt, vakre sigarettetuier av stålbiter fra flyvrak og kunstferdig utskårne fugler i tre ble tilbake i mange nordnorske hjem etter at krigen var over.
Jeg er et skjebnemenneske
Med våren 1945 kom friheten, og mange steder blandet russiske folketoner og kosakkdans seg inn i 17. mai-feiringen. I strålende solskinn kom Nikolaj Sergejev og hans gode venn Toeres til den lille bygda Hamnvåg. De ble tatt godt imot og fikk husrom, arbeid og mat. Det ble starten på et livslangt opphold i Norge for dem begge.
– Jeg er et skjebnemenneske. Er det meningen du skal overleve, så overlever du, sier Nicolaj Sergejev i det vi avslutter intervjuet.
I følge undersøkelser som krigsgravtjenesten gjorde etter krigen, ble rundt 13 000 av deres landsmenn gravlagt i norsk jord. Mange fikk imidlertid reise tilbake til sitt hjemland. Den 23. juni 1945 kunne Bladet Tromsø melde at 2000 russiske krigsfanger var blitt sendt med skipet ”Kong Haakon 7” til Murmansk.
I utstillingen «Untermensch» søker vi å etterkomme deres uttalte ønske ved avreisen: – De håpet at vi ville bevare de tingene de hadde laget av alle mulige og umulige metaller, som et minne om dem (Bladet Tromsø 23.06 1945).
Gode og vonde minner
De russiske krigsfangene har satt spor etter seg. Folk bærer på minner; gode minner om vennskap, kjærlighet og medmenneskelighet, og vonde minner om fysisk avstraffelse, avmagring og angiveri. Mer håndfaste etterlatenskaper er fotografiene av unge menn som av modige kvinner ble holdt skjult i stuer og uthus, og gjenstandene; små og store gjenstander tryllet fram av tilfeldige materialer som på forunderlig vis ble til kunstnerisk utsmykkede bruksgjenstander.
Prosjektansvarlig: Astri Fremmerlid, Perspektivet Museum
Prosjektleder: Marianne A. Olsen, Perspektivet Museum
Utstillingen Untermensch
I 1998 åpnet vi utstillingen Untermensch, som var ett av resultatene av dokumentasjonsprosjektet. Utstillingen handler om menneskeforakt og rasisme, men også om ukuelig skaperglede og livsmot.
Utstillingen kan du lese mer om her: