I seks år har Thorvaldur Örn Kristmundsson besøkt Isafjardardjup, en av de dype fjordene nordvest på Island. Området er blant Islands mest isolerte, uberørte og spektakulære områder, der enkelte fiskere og bønder ennå klamrer seg fast til en livsform med røtter tilbake til den eldste bosettingen i landet.
Gradvis omformes det levende kulturlandskapet til et ruinlandskap, der menneskene har gitt opp de tradisjonelle næringene. Kristmundssons fotografier fanger inn det organiske forholdet mellom mennesker og natur i de gamle næringstilpasningene, og tapet av kunnskap og tradisjoner i kjølvannet av vår tids samfunnsendringer.
Not only have I travelled to countries suffering war, followed major sport events, met kings and queens, world leaders and musicians, but also realised that it takes no more than the story of a simple life of one person to make it greater than the everyday headlines of world events.
Photographing in Greenland has captured my heart. I have lived with hunters on the edge of polar extremes. I hope the Arctic will survive.
Ragnar Axelsson
Ragnar Axelsson har reist i arktiske områder i nesten 30 år, tiltrukket av livet i små fangstsamfunn på Grønland og i Canada. Verdens nordligste inuittsamfunn ligger nordvest på Grønland, med en livsform, sosial organisering, og forestillingsverden som forteller om en unik tilpasning til den arktiske naturens strenge vilkår. I utstillingen Last Days of the Arctic tar Axelsson oss med til inuittenes bosettinger og landskap, og viser oss en sårbar kultur som står overfor dramatiske sosiale og miljømessige endringer
The ice that once stretched far into the horizon is now open sea. The number of hunters decreases every year and it is becoming increasingly hard to survive by hunting alone. One envisions the end of a society based on a thousand-year-old hunting tradition.
Vi feirer tradisjonen tro Samisk Uke i Tromsø med en utstillingsåpning der det samiske reflekteres i en eller annen form og uttrykksmåte. I år gleder vi oss stort til å kunne invitere publikum til et møte med to fotografer som på hver sin måte er unike i det kunstneriske, fotografiske og nordiske landskapet.
Det handler om identitet, de forskjellige stemmene, hverdagslivet, menneskene, naturen, nærhet og fravær. I de fleste bildene finnes det sterke spor av det å leve i et grenseland, og møter. Møter mellom tradisjoner og levemåter, kunst og dokumentasjon, fortid og nåtid, tid og rom, stillhet og støy..
A landscape is speechless. Day by day, its only idiom is the sensory experience afforded by the biological reality, the weather conditions, and the actions that take place in the environment.
However, we can also assume that a landscape has another dimension: the potential but invisible field of possibilities nourished by everyday perceptions, lived experiences, different histories, narratives and fantasies.
In fact, any understanding of landscape entails a succession of distinct moments and different points of view. The layeredness of landscape, in other words, forms part of our own projection. Every landscape is also a mental landscape.
Jorma Puranen, Foreword, Imaginary Homecoming (Oulu, Finland: Pohjoinen, 1999).
Puranen var på reise i finsk samisk område da han ble vist en serie usedvanlig vakre portrettfotografier i svart-hvitt, opprinnelig brukt i et bokprosjekt av Nils-Aslak Valkepää. Han ble fortalt at de var hentet fra et bildearkiv på Musée de L’Homme i Paris. Puranen oppsøkte selv dette arkivet der han fant en mengde fotografier, for en stor del portretter, tatt i 1884 under Prins Roland Bonapartes ekspedisjon til samiske områder i nord. Bildene ble tatt av en fransk fotograf ved navn G. Roche.
Puranen avfotograferte utvalgte portretter, og monterte dem på akrylplater. Disse tok han med tilbake til det landskapet de en gang ble tatt i, og arrangerte de som installasjoner han fotograferte. Installasjonene kan forstås som et forsøk på å tilbakeføre kulturelle elementer fra fortiden tilbake til nåtiden, og en overskridelse av tid og rom.
Prosjektet ble også utgitt i bokform. Kunstverkene og fotografiene i utstillingen er lånt direkte inn fra fotografen.
I 2000 la fotograf Joakim Eskildsen og forfatter Cia Rinne ut på en reise som skulle vise seg å ta nesten sju år. Tilfeldigheter og gode medhjelpere brakte dem i nær kontakt med familier og miljøer i sju forskjellige land, som åpent tok i mot og lot dem bli kjent med romfolkets kultur og livsvilkår i dag. Gjennom sine nye bekjentskaper og samvær over lang tid, vokste interessen og sympatien for dette forfulgte folket. The Roma Journeys er blitt en nær og personlig skildring av romfolk i Ungarn, Romania, India, Finland, Hellas, Russland og Frankrike.
Romfolket er Europas største minoritet og en samlebetegnelse på en rekke folkegrupper med en viss grad av felles kultur og språk, med sannsynlig opprinnelse i India. ”Sigøyner” og ”sinti” regnes som grener av romfolket, hvis utbredelse er størst i de sørøstre og midteuropeiske statene, samt Spania og Frankrike. Romfolket er tradisjonelt et vandrerfolk, mest kjent for å livnære seg av musikk, håndverk og småhandel.
Mer enn noe annet folk, bortsett fra jødene, har romfolket blitt utsatt for konstant forfølgelse, diskriminering og systematisk utryddelse. Denne uretten begås den dag i dag.
I motsetning til folkemordet på jødene som er blitt preget inn i vår bevissthet, er det først i senere tid at romfolket har fått anerkjennelse som offer for nasjonalsosialismens forbryterske rasepolitikk. … kun unntaksvis er det noen som står opp og taler deres sak …
Günter Grass, fra forordet i fotoboken The Roma Journeys
Utstillingen er et flerdimensjonalt og enestående portrett av mennesker som lever et fattig og hardt liv, som viser et ukuelig livsmot, har sterke familiefellesskap og eksplosive utløp for sin kreativitet i musikk, farger og fest. Den danskfødte fotografen nærmer seg dette ukjente med åpent sinn og empati. I prosjektet The Roma Journeys står Joakim Eskildsen og Cia Rinne opp og taler romfolkets sak.
Perspektivet Museum bekrefter sin rolle som senter for dokumentarfotografi i Nord-Norge. Ved å etablere et spennende samarbeid med Magnum Photos i Paris, kan vi bringe noen av Europas beste fotografer til Tromsø. Nå har vi gleden av å invitere publikum til utstillingen Pleine Mer av den franske Magnumfotografen Jean Gaumy.
I perioden 1984 til 1998 dro Gaumy på fire reiser til havs og fulgte franske og spanske sjømenn om bord på de siste av de tradisjonelle dypvanns-trålerne. Fotografiene fra disse reisene, sammen med hans dagboknotater, ble til boka ”Men at Sea” (2002). I 2002 vant han den franske Nadar Prize for årets beste fotobok. Utstillingen ”Pleine Mer” viser 29 av fotografiene fra disse reisene, og byr på fragmenter av hans dagboknotater om bord. Det vises også to korte filmer fra samme reiser.
I want to go to sea and this urge already contains the germ of the idea. It can’t be to do with a reportage. It’s something else. I don’t know what exactly. I’ll have to tell a story. Tell it simply. Avoid pretence, the heroic tone. Stay at the human level.
Excerpt from Jean Gaumy’s notebooks (Men at Sea, Harry N. Abrams, 2002, this translation by John Tittensor)
I ”Pleine Mer” møter vi livet på sjøen som et sug, en tilstand og en lett svimlende følelse av endeløst hav og ensomhet, men også et fellesskap i isolasjonen. Jean Gaumy lar oss få et innblikk i en stormfull tilværelse med sine svart-hvitt fotografier i stort format. Hans evne til å kommunisere den visuelle energien i situasjoner og steder gjør at han formidler en historie på en direkte måte og gir dermed sitt publikum en umiddelbar opplevelse av livet på havet. Utstillingen og boken er også et sterkt personlig uttrykk for fotografens søken etter svaret på de udefinerbare store spørsmålene, og hans kontinuerlige søken etter å redde øyeblikket fra tidens malstrøm.
I 2003 fikk fotografen Jan Banning i oppdrag fra et bistandsmagasin å illustrere en reportasje om den nederlandske bistanden til Mosambiques arbeid med å reformere statsadministrasjonen. Oppdraget var ikke enkelt; hvordan gi farge og liv til et så tilsynelatende kjedelig tema?
Bildene fikk en strålende mottakelse. Oppmuntret av dette, fortsatte Banning sammen med forfatteren Will Tinnemans å portrettere offentlige tjenestemenn- og kvinner; fra småbyenes kontorister til politimyndighet og guvernører. Han velger konsekvent den besøkendes perspektiv, med skrivebordet i front som objekt for status og makt. Med dette understrekes det universelle i de byråkratiske systemene verden over, på tross av store politiske og kulturelle ulikheter.
Banning og Tinnemanns omfattende prosjekt pågikk fra 2003 til 2007, der de reiste rundt på kontinentene i åtte forskjellige land og portretterte hundrevis av offentlige ansatte i deres respektive arbeidsmiljø. Dette har resultert i utstillingen Bureaucratics, og en bok med samme navn utgitt i 2008.
Ideen er tilsynelatende enkel, men i forsøket på å avdekke byråkratiets sanne ansikt måtte de selv forsere mange av byråkratiets hindre. Med tanke på land som India, Yemen, Bolivia, Kina og andre, er det en sann prestasjon bare å ha fått de nødvendige tillatelser.
Av 250 portretter vises noen av de beste i denne utstillingen, sammen med informasjon om det enkelte land og den portretterte byråkraten. De kvadratiske formatene skal avspeile det firkantede byråkratiets klare regler og manglende dynamikk, noe som vi enkelt kan identifisere oss med. Det mest slående er likevel hvordan kontorenes interiører og byråkratenes fremtoning reflekterer de ulike landenes styringssystemer og den enkelte byråkrats verdier og personlighet, der den har fått komme til uttrykk.
Utstillingen har vist seg å være svært populær, og det har kommet forespørsler fra alle verdenshjørner. Perspektivet Museum har den glede av å vise utstillingen Bureaucratics, som det første utstillingssted i Norden, og som et av de første i verden!
Utstillingen er støttet av The Embassy of the Kingdom of the Netherlands in Oslo.
“Nina Korhonen berättar en hjältesaga för oss. Egentligen är det ju inte en saga, allt hände på riktigt, fast huvudpersonen kan onekligen kallas för en hjältinna. Det är en berättelse om hennes mormor Anna som flyttade till Amerika. Senare i livet mindes Anna gärna det avgörande ögonblicket när hennes man Kalle utbrast:
”Älskade gumman min, nu är det din tur att uppleva världen”.
Den prisbelønnede fotografen Nina Korhonen har fotodokumentert sin bestemor Anna som emigrerte fra Tammerfors i Finland til USA i 1959 som førtiåring. Anna hadde blitt sagt opp på tekstilfabrikken på grunn av dårlige tider i Finland og nytt arbeid var umulig å finne.
Anna ble boende i USA til hun døde som 83 åring. Bildene er tatt i tidsrommet 1993 til 1997 i New York og Lake Worth, Florida. De viser fargerike og hverdagslige portretter av livet til en eldre og annerledes kvinne.
Reisen til Amerika hadde vært Annas drøm siden barneårene, men ”att jag verkligen kom till Amerika,” var Anna senare noga med att framhålla ”var en gåva fra Kalle.” Anna reiste med et par hundre dollar i lommen og uten spesielle ferdigheter i det engelske språket. Hun ble ansatt av velstående familie på Manhattan og de behandlet henne som en datter i huset. Anna trivdes og med møysommelig sparing kunne hun etter hvert kjøpe seg en leilighet i Brooklyn i Sun Set Park. Her ble hun boende sammen med andre finske immigranter i Finntown.
Foto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Nina KorhonenFoto: Nina KorhonenFoto: Nina Korhonen
Ektemannen og deres datter Lilli skulle egentlig flytte etter, men slik gikk det ikke. De ble boende i Finland fordi Lilli traff sin store kjærlighet. Anna og Kalle fortsatte likevel å elske hverandre hele livet, og om sommeren dro Anna til Finland og om vinteren kom Kalle til USA. ”Kjærligheten kjenner ingen grenser” sa Anna til venner og familie. Som sjømannshustru var hun dessuten vant til å være borte fra ektemannen i lengre perioder av gangen. Sammen reiste de utallige ganger med Greyhound busser gjennom USA, og Kalle var en ivrig fotograf. Det var hans bilder som ga Nina Korhonen lyst til å fortsette portretteringen av sin mormor.
I 1993 kjøpte Anna et hus ved Lake Worth i Florida og pendlet deretter mellom sine tre hjemsteder. Vår og høst tilbrakte hun i New York, somrene i Finland, mens vintrene oppholdt hun seg i solrike Florida. Det var akkurat slik hun hadde drømt om at det skulle være.
I dag bor over en milliard mennesker i slumområder. Det er en sjettedel av verdens befolkning. FN definerer slum som fattige, overbefolkede områder som mangler det de fleste av oss tar som en selvfølge; rent vann og sanitærtjenester, offentlige tjenester og grunnleggende infrastruktur, og en god bolig.
Livet i slummen
Urbanisering og massefattigdom verden over, gir i dag sterk vekst til marginalisert bosetting utenfor den offisielle byen. Livet i slummen blir ofte skildret i et ensformig språk der fattigdom, kriminalitet, nød og elendighet dominerer. I Steder der vi bor stiller Jonas Bendiksen seg bokstavelig talt i hjemmets sentrum, blant kreativ innredning, nips og minnegjenstander og ber beboerne selv fortelle om sitt liv i slummen.
Skape et hjem
Den overgripende fortellingen handler om menneskets kapasitet til å etablere normalt liv, skape et hjem. Enorme variasjoner i enkeltmenneskenes omstendigheter og personlige stil åpenbarer seg, og vi utfordres i forståelsen av hvordan vi bebor verden i det 21. århundre.
Foto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari Hildung
I en femårsperiode fram til 2005 tilbrakte Jonas Bendiksen mye av sin tid på reise i det tidligere Sovjetunionens ytterste periferi; i isolerte territorier preget av uro og omstillingsproblemer etter Sovjetrepublikkens oppløsning i 1991. Moskva kunne lite foreta seg for å forhindre framveksten av femten autonome stater. Men overgangen til en ny samfunnsorden var langt fra enkel.
I Øst-Europa, Kaukasus, Sentral Asia og østre del av Serbia fant Bendiksen utposter der mennesker måtte redefinere seg selv i forhold til en ny historisk, religiøs og ideologisk virkelighet. Resultatet er blandet; blodige indre stridigheter, isolerte pariastater, selvkonstruerte versjoner av kapitalisme og fraflytting.
Utstillingen Satellitter forteller historier fra seks steder som eksisterer under verdens radar, men som til sammen representerer ufullendte kapitler i Sovjetunionens historie.
Foto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari HildungFoto: Mari Hildung
Love Me belyser de destruktive kreftene i den globale skjønnhetsindustrien som skor seg på vår kollektive usikkerhet, forfengelighet og frykt for aldring. Ofte forankret i det grunnleggende ønsket om å bli akseptert. Bildene gir analytiske innfallsvinkler til vår konstruerte verden, der det vanker straff eller belønning både sosialt, psykologisk og økonomisk i forhold til hvordan vi ser ut; en verden der vår egenverdi settes i sammenheng med vårt utseende.
Over en periode på fem år har Zed Nelson besøkt atten land fordelt på fem kontinent, hvor han blant annet har fotografert kosmetiske kirurger, skjønnhetsdronninger og kroppsbyggere side om side med alminnelige tenåringer, husmødre og forretningsmenn. Fotografen røper konturene av en kulturell hjernevask der den vestlige kulturens skjønnhetsidealer ser ut til å ha påvirket de mest avsidesliggende steder, og hvordan den kommersielle siden ved denne nye utbredte globaliseringen av idealer som omhandler attraktivitet og ungdommelighet fortoner seg som grenseløs og spekulativ.
Love Me tvinger oss til å stille spørsmål om vår egen rolle i en kultur hvor vi kontinuerlig dømmer og selv blir dømt ut ifra hvordan vi ser ut. Som betraktere av de eksponerte foto-objektene konfronteres vi med egen forfengelighet, usikkerhet, våre egne pretensjoner og vårt inderlige ønske om å bli akseptert og elsket.
