Søk

Status: Arkivert

  • Fotografier fra 1960-tallets Finnmark

    Vi feirer tradisjonen tro Samisk Uke i Tromsø med en utstillingsåpning der det samiske reflekteres i en eller annen form og uttrykksmåte. I år gleder vi oss stort til å kunne invitere publikum til et møte med to fotografer som på hver sin måte er unike i det kunstneriske, fotografiske og nordiske landskapet.

    Det handler om identitet, de forskjellige stemmene, hverdagslivet, menneskene, naturen, nærhet og fravær. I de fleste bildene finnes det sterke spor av det å leve i et grenseland, og møter. Møter mellom tradisjoner og levemåter, kunst og dokumentasjon, fortid og nåtid, tid og rom, stillhet og støy.

    Bildene til Kåre Kivijärvi viser hans fortolkning av det flerkulturelle Finnmark på 1960-tallet. Kivijärvis etterlatte samling preges av hans bevissthet om kulturelt, sosialt og religiøst mangfold, og hans engasjement for marginaliserte grupper på siden av samfunnet, spesielt i nordlige regioner.

    Bildene er hentet fra utstillingen 15 år etter – den nye tiden er begynt som ble vist på Gjenreisningsmuseet for Finnmark og Nord-Troms, og er en gave fra utflytterkomiteen til museet. I samarbeid med Henie Onstad Kunstsenter fikk komiteen laget disse bildene med utgangspunkt i arkivet etter fotografen Kåre Kivijärvi. Fotografiene har ikke før blitt kopiert og er dermed å betrakte som kulturhistorisk materiale heller enn kunstverk.

    •

    •

  • Rå Virkelighet

    En utstilling med rå virkelighet som tema, basert på fotografers arbeid i ulike konfliktområder i verden; Chechen Women en fotoutstilling og film av den franske reporteren Françoise Spiekermeier og tre bildespill av Magnum Group. De har alle det til felles at de rapporterer fra steder i verden der terror, overgrep og drap er en del av hverdagen.

    Françoise Spiekermeier reiste til Tsjetsjenia som reporter for magasinet Paris Match i august 1999, forkledd som innfødt kvinne for å skjule sin identitet som utenlandsk journalist. Hun returnerte til Paris med nærbilder av tsjetsjenske kvinner som kjempet med alle midler for å kunne overleve under de russiske anti-terroroperasjonene. Noen grep til våpen, mens andre involverte seg i kvinnenettverkets mikroøkonomiske liv. Mer ytterliggående kvinner tok fienden med seg i døden som kamikaze, eller selvmordsbombere.

    ”Det de alle har til felles” sier Françoise, ”er en stolthet og en vilje til å forbli vakker i møtet med sin skjebne”. En god makeup blir den beste krigsmaling; beskyttende kamuflasje og en provoserende beskjed til fienden.

    I bildespillet Covering Conflict av Magnum Group reflekterer den rutinerte BBC-reporteren Robin Lustig over bildenes formidlingskraft og journalistikkens ansvar for å få oss til å tenke. Samtidig stiller han spørsmålet om bildenes estetiske kraft og skjønnhet gjør at vi bagatelliserer den rå virkeligheten. Estetisering av vold er også et nærliggende tema i Thomas Dworzaks bildespill Taliban, portretter av Taliban-krigere tatt i all hemmelighet på bakrommet i fotostudioer i Kandahar i 2001. Fotografen Larry Towell skaper en abstraksjon i sin poetiske bildeserie i svart/hvitt – Train of Thought – av sønderknuste palestinske hjem i Jenin i 2002, ved å legge til en stemme fra dødsriket.

    Felles for samtlige elementer i utstillingen er et fokus på individnivå – mennesker som lever i en særdeles brutal virkelighet.

    •

    •

  • Oil Rich

    I Oil Rich N&N sammenligner den nigerianske fotografen George Osodi oljeindustrien i Nigeria og Norge. Han er først og fremst opptatt av hverdagslivet der oljeproduksjonen foregår.

    Hans dokumentasjon av det oljerike deltaet sør i Nigeria har resultert i et omfattende verk som tar for seg de ekstreme forholdene i regionen, både samfunns- og miljømessig. Disse forholdene har fått liten oppmerksomhet i internasjonal presse.  I deltaområdet der oljen utvinnes, hersker det stor uro og uvilje, og få mennesker får oppleve fordeler av inntektene fra ”det svarte gullet”. Den voksende uviljen mot oljeindustrien og statsansatte har gitt klar bane for bevæpnet milits, som ikke nøler med å bruke vold for å forsvare sine rettigheter.

    Det er store forskjeller mellom dagliglivet i Norge og Nigeria. Norge har vært et oljeland i 40 år. Olje og gass har blitt landets viktigste eksportvare, og oljefondet øker år for år. Fotografiene fra Norge ble tatt under opphold i Oslo, Lofoten og oljehovedstaden Stavanger i 2008.

    ”People are of great value to me, especially what I call the real people.(…) I want to put a human face on this paradise lost, as I do not wish to offend, but to draw the viewer near my images in order to provoke a filling and be inspired or trigger a deep sense of change within the observer”

    George Osodi

    George Osodi er selvlært innenfor fotografi og jobber som frilanser med base i London og Lagos. Hans fotografier er vanskelige å kategorisere. De er en blanding av fotojournalistikk, fotoessay og aktivisme. Osodi har jobbet for nasjonale og internasjonale medier. Hans fotografier har blant annet blitt publisert i New York Times, Time Magazine, Newsweek, Guardian of London, The Telegraph, USA Today, International Herald Tribune og Der Spiegel.

    Produksjon: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design

    Kurator: Stina Høgkvist, Nasjonalmuseet

    Turné og formidling i Nord-Norge: SKINN

    Ustillingen er en del av Den Kulturelle Skolesekken i Nordland, Troms og Finnmark.

    •

    •

  • Veiled Rebellion – Women in Afghanistan

    Lynsey Addario reiste for første gang til Afghanistan i mai 2000 for å dokumentere kvinners levekår under Talibans undertrykkende regime. Hun vendte tilbake til Afghanistan to ganger før Talibans fall i november 2001.

    På den tiden var kvinner så å si usynlige og det var stille i gatene: musikk og underholdning var bannlyst i følge Sharia-lovene, det var mangel på elektrisitet og kontakten mot verden utenfor var nesten ikke-eksisterende. De eneste kvinnene som oppholdt seg i gatene var tiggere, vanligvis enker eller hustruer til funksjonshemmede menn som ba om penger for å kunne forsørge sine familier. 

    De fleste utdannede kvinner i byene tilbrakte dagene bortgjemt bak lukkede dører der de tok vare på sine barn, mens landsbygdens kvinner fortsatte å jobbe på jordene. På mange fredager iscenesatte Taliban offentlig eksekusjon på stadionanlegget, den samme stadion der unge menn og kvinner i dag trener boksing, karate og fotball, og som nå er arena for politiske og sosiale begivenheter for begge kjønn.

    I løpet av de siste elleve årene har Addario returnert til Afghanistan nesten hvert år for å fotografere utviklingen rundt omkring i landet, den pågående krigen mellom NATOs styrker og Talibans tilhengere, og hvordan krigen har påvirket livet både til sivilbefolkning og fremmede soldater. Addario har dokumentert krigens ofre på begge sider. I flere måneder oppholdt hun seg ved en rekke amerikanske baser fra Korengal-dalen i øst til Helmand -provinsen i sør, der hun regelmessig tok turen til landsbygda for å tilbringe tid sammen med sivilbefolkningen. Hun fokuserer skarpt på kvinners tilværelse på alle arenaer i det afghanske samfunnslivet; innen kultur, politikk, utdannelse, arbeidsliv og privatliv.

    Utstillingen er produsert av Nobels Fredssenter i Oslo

    •

    •

  • White Sea Black Sea

    Jens Olof Lasthein har i løpet av seks år reist og fotografert hverdagslivet langs EUs østlige grense, fra Kvitsjøen i nord til Svartehavet i sør. Menneskene her lever på grensen mellom to verdener, på vei mellom to faser, der ingenting er avgjort og målet kanskje heller ikke helt klart. Man har ikke helt klart å forlate fortiden, men heller ikke satt ned foten på den andre stranden.

    Siden østblokken falt for nesten 20 år sidan har landene opplevd en stor endringsprosess som fortsatt pågår. I løpet av denne perioden har en ny delelinje blitt utviklet, identisk med EUs østre grense.

    Utstillingen er et resultat av Jens Olof Lastheins omfattande prosjekt som pågikk fra 2001 – 2007. Hans fotografier viser landskap og mennesker i Transsylvania, Russland, Moldova, Ukraina, Hviterussland – i grenseområdet mellom øst og vest i Europa.

    White Sea Black Sea handler om grenser: en ytre, fysisk grense og en indre, usynlig grense som skiller mennesker. Hverdagens ytre verden former våre indre grenser, mellom det vi gjenkjenner og det vi ikke forstår. Har verden virkelig blitt mindre som vi sier, eller går grensene for hva vi ser som en del av oss selv fortsatt i snevre sirkler?

    Lastheins visuelle reise i grenselandet mellom øst og vest i Europa er i all sin enkelhet et forsøk på å myke opp noen grenser – fotografens egne og kanskje til og med andres.

    •

    •

  • Fjellets og Havets Folk

    Perspektivet Museum fortsetter feiringen av Mangfoldsåret 2008 med en utstilling som har fokus på en nasjonal minoritet som ikke er av de mest synlige i det kulturelle medielandskapet.

    Dette har vært et utfordrende, langsomt fremadskridende, av og til isete, men først og fremst ytterst interessant eventyr blant mennesker mellom hav og fjell …

    Sonja Siltala

    Sonja Siltala har fotografert kvener eller etterkommere av finske innvandrere til «Ruija» (Nord-Norge), i Finnmark og Troms siden 2001. Fotografen forsøker gjennom sine portretter å synliggjøre den kvenske kulturen gjennom enkeltindivider. Menneskene vi møter i utstillingen er alle bosatt i kvenske kjerneområder, har kvensk som sitt morsmål, og mange livnærer seg i tradisjonelle yrker.

    Sonja Siltala har brukt sitt personlige nettverk og direkte henvendelser for å komme i kontakt med kvener. I følge fotografen har disse henvendelsene blitt mottatt med vennlighet og gjestfrihet.

    •

    •

  • Dog dogs

    Fotografier av hunder? Ja faktisk, men gjennom Elliott Erwitts linse er disse bildene så mye mer enn dokumentasjon av hverdagslige motiver. Han fanger øyeblikket, følelsen, humoren og kanskje sorgen som kan rommes innenfor fotografiets umiddelbare utsnitt av virkeligheten. Gjennom bildene til Erwitt ser man refleksene til det menneskelige som en underliggende tone i bildene.

    The dog pictures work on two levels. Dogs are simply funny when you catch them in certain situations, so some people like my pictures just because they like dogs. But dogs have human qualities, and I think my pictures have an anthropomorphic appeal. Essentially, they have nothing to do with dogs… I mean, I hope what they’re about is the human condition. But people can take them as they like.

    Elliott Erwitt

    Elliott Erwitt ble født i 1928 av russiske foreldre i Frankrike, delvis oppvokst i Italia og har oppholdt seg i flere land opp gjennom årene. I dag holder han hovedsakelig til i New York. Han ble medlem av det prestisjetunge byrået Magnum Photos allerede i 1953, og har sittet som president i Magnum tre terminer fra 1968. Erwitt arbeidet som freelance fotograf for Collier’s, Look, Life, Holiday og andre tidsskrift i den fotojournalistiske gullalderen.

    Elliott Erwitt er fortsatt en markant skikkelse blant verdens dokumentarfotografer; 80 år gammel er han fremdeles en aktiv deltaker og premissleverandør som stadig klarer å overraske og fryse øyeblikkets magi i fotografiet. Om enn ikke alltid fra den vinkelen du vanligvis ser. Erwitt mener det kun blir gode fotografier i publikums tolkning og opplevelse av bildene. Han er en leken fotograf og det er enkelt å smile av fotografiene.

    Selv sier han at han aldri forsøker å være morsom, men setter pris på at fotografiene hans kan ha en slik effekt. Det har blitt mange bilder av hunder og deres eiere, og etter hvert samlet han de beste i flere bøker og en utstilling. Dog Dogs består av 68 svart-hvitt fotografier tatt i perioden 1946 -2004.

    •

    •

  • Åtte Årstider

    Utstillingen er en del av en reportasjeserie i avisa Västerbottens-Kuriren 2008 der fotograf Torbjörn Jakobsson og journalist Bertil Wallin fulgte den unge reindriftsfamilien Rehnfjell gjennom et helt år; ved høstens sarvslakt, vinterens flyttinger og sommerens kalvemerking.

    Renskötarlivet är ett sätt att leva,
    viljan har alltid funnits där, det är svårt at förklara.

    Sophia Rehnfjell

    Et reindriftsår kan deles inn i åtte årstider bestemt av naturens rytme, reinflokkens behov og beiteforhold.  Fotograf Torbjörn Jakobsson tar oss med på reindriftssamenes vandringer i Västerbotten nord for Umeå. Det første møtet med Sophia, Johan og barna Niila og Pontus skjer på (høy)sommeren under kalvemerkingen høyt til fjells, bare et steinkast fra norskegrensen. Deretter inviteres vi inn i en verden de fleste av oss savner kunnskap om.

    Med Jakobssons bilder kommer vi tett på familien Rehnfjell og det særegne ved deres nomadiske livsform. Historien om Sophia og Johan Rehnfjell og deres barn handler om hardt arbeid, sterke fellesskap og tradisjoner, men også om nye utfordringer der ikke minst klimaforandringene truer livsgrunnlaget deres. Forutsetningene for å overleve som reindriftssame er endret, hevder Sophia, som legger planer for turisme.

    I 2008 ble Torbjörn Jakobsson tildelt Pressefotografernas klubbs andrepris i klassen ”Naturbild” for et av fotografiene i Åtte Årstider, og året etter mottok han førstepris i konkurransen ”Folkets bilde” og fikk dessuten andreprisen dette året i ”The Best of Photo Journalism 2009” i klassen for portretter.

    Åtte Årstider er Perspektivet Museum bidrag under Samisk Uke 2011. Den er produsert av Västerbottens Museum i Umeå, i samarbeid med Västerbottens-Kuriren.

    •

    •

  • Italiensk fotografi – et mestermøte

    Gianni Berengo Gardin og Piergiorgio Branzi startet sine karrierer på 1950-tallet, påvirket av samtidens pionerer innen den dokumentariske sjangeren. I 1994 var begge representert i en utstilling ved Guggenheim Museum i New York, som to av det tjuende århundrets store mestere. Listen over priser og utmerkelser, utstillinger og bokutgivelser vitner om enorm popularitet og anerkjennelse. Nå stilles deres arbeider ut for første gang i Skandinavia.

    Gianni Berengo Gardin bosatte seg i Milano på 1960-tallet og kom tidlig i kontakt med oppdragsgivere innen industrien. Men også Touring Club Italiano, som publiserte bilder både fra Italia og andre europeiske land, Instituto Geografico De Agostini, den framstående arkitekten Renzo Piano og ikke minst magasinet Il Mondo som han arbeidet for i mange år. Berengo Gardins omfattende prosjekt er å beskrive det sosiale, politiske og kulturelle livet i Italia etter krigen, som også inkluderer rapporter fra mentalsykehus, 1968-bevegelsen og romfolk.  Vanlige folks liv, mennesker i arbeid og landskap er sentrale motiver i hans fotografier, skildret med respekt, ærlighet og ekte engasjement.

    Piergiorgio Branzi har sin utdannelse innen klassisk kultur og historie, og er kjent for sin eksperimentelle stil og elegante komposisjoner i ballanse mellom stille lyrikk og formell realisme. Gjennom en vid motivkrets av mennesker og miljøer i byene så vel som i provinsen, formidler han et sterkt engasjement for sosiale og politiske forhold i etterkrigstidens Italia. Piergiorgio Branzi er også kjent som en dyktig skribent, ikke minst gjennom sine populære reisedagbøker fra Sør-Italia, Spania og India mellom 1953 og 1960. Senere arbeidet han som journalist i TV-selskapet RAI, der han blant annet ble sendt til Moskva som første vestlige reporter i Sovjetunionen.

    Utstillingen er produsert av institusjonen FORMA, Milano, i samarbeid med PERSPEKTIVET MUSEUM, Tromsø og støttes av Det Italienske kulturinstitutt i Oslo. Instituttets direktør Luca Di Vito foretar den formelle åpningen.

    •

    •

  • De kjære vesener

    Den gamle hovedbygningen fra Kvitnes danner en passende ramme rundt utstillingen om de unge, ugifte døtrene på handelsstedene i Nord-Norge på 1800-tallet. Det finnes få avbildinger av disse kvinnene, og lite står skrevet om dem i historiebøkene.

    Derimot er de levende beskrevet i skjønnlitteratur og reiseskildringer fra perioden. De tilreisende sørfra, for det meste menn, festet seg ved kjøpmannsdøtrenes grasiøse ynde, deres fine manerer og moderne klær og frisyrer, som i stor grad fulgte trendene ute i Europa. Mange utlendinger var forbløffet over å finne en slik dannelse så langt nord!

    Sentralt i utstillingen er et rekonstruert ungpikeværelse fra 1800-tallet, rikelig utstyrt med tradisjonelt håndarbeid utført av flittige kvinnehender. Sitater av blant andre Hamsun og utlandske reisende ledsages av gjenstander benyttet av de unge frøknene.

    Utstillingen ble satt opp i juni 2001.

    •

    •