Fotograf Elin Berge har i løpet av flere år dokumentert livet til thailandske kvinner i Västerbotten i det nordøstre Sverige. Alder og livssituasjon varierer, men felles for alle er samlivet med en svensk mann, og møtet med en fremmed kultur.
Tittelen Drottninglandet viser til det området der kvinnene bor; en del av Sverige oppkalt etter de mange, små landsbyene som har fått svenske dronningnavn. Den reflekterer også kvinnenes drømmer og håp som deltakere i skandinavisk kultur, der kjønnsforskjellene ikke er så utpreget som der de kommer fra. Nesten alle kvinnene i Berges prosjekt kommer fra en fattig region i det nordøstre Thailand, der de fleste av dem må inn til byene, til turiststedene eller utenlands for å finne arbeid.
Det å reise langt nord for å bosette seg med en skandinavisk mann er et altomfattende livsvalg, og et stort skritt inn i det ukjente. Drottninglandet er ”en berättelse om längtan och drömmen om ett bättre liv” som Elin Berge selv sier. Det er også en fortelling om utsatthet; om kvinner som gjør oppofrelser og tar risiko, der deres fremtid i stor grad avhenger av de menn de kommer til. Vi møter kvinner som strever for å tilpasse seg nye krav, som viser mot til omstilling og til å utforske nye muligheter.
I perioden 27. desember 2008 til 18. januar 2009 gjennomførte det israelske militæret et angrep på Gazastripen kalt Operation Cast Lead (Operasjon Støpt Bly). Skadeomfanget både på mennesker, bygninger og infrastruktur var uten sidestykke.
I Gaza Portretter møter vi sivile palestinere som fikk sine liv dramatisk endret. Med alvorlige kvestelser og tap av kroppsdeler mistet mange evnen til å forsørge sine familier eller gjennomføre planlagt utdannelse. I kjølvannet av krigens herjinger er deres skjebne i liten grad blitt gjenstand for oppmerksomhet. Som fotografen selv sier: «I alle konflikter er det slik: Når den er over, interesserer nesten ingen seg for de sårede».
Den italienske Magnum-fotografen Paolo Pellegrin har siden 2000 dokumentert og rapportert fra begge sider i den langvarige Israel – Palestinakonflikten. Da han ankom Gaza noen måneder etter Operasjon Cast Lead ble avsluttet, møtte han et Gaza i ruiner med et høyt antall døde og sårede. De første bildene etter angrepet ble tatt i 2009.
Gaza Portretter viser fortrinnsvis fotografier fra hans opphold i 2012, hvor svært få hittil er publisert. Paolo Pellegrin er en av verdens mest anerkjente krigsfotografer og har mange og lange opphold i Midtøsten. I kjølvannet av Operation Cast Lead følte han seg forpliktet til å formidle de personlige historiene til mennesker som ble rammet så brutalt.
Utstillingen er dedisert til Ole D. Mjøs sitt minne, han var styreleder for Perspektivet Museum i perioden 2001–2011. Utstillingen er produsert av Magnum Photos i samarbeid med Perspektivet Museum, og støttet av Det Italienske Kulturinstitutt i Oslo.
Tromsø har vært en flerkulturell by helt siden grunnleggelsen i 1794. Her møttes nordmenn, samer, kvener, russiske pomorer, og tilreisende handelsmenn og sjøfolk fra Storbritannia og kontinentet.
Siden 1980-årene har også den nye innvandringen forsterket dette mangfoldet. Mer enn 110 nasjonaliteter var representert i kommunen ved årtusenskiftet.
I utstillingen kan publikum glede seg over vakre, underfundige, stygge, kostbare og hverdagslige gjenstander fra magasinets gjemmer. I en særstilling står samlingen av ”russesaker”, ting som russiske seilskuter brakte med seg til byen i forbindelse med pomorhandelen på 1800-tallet.
Grete Kvaals fotoutstilling i Café Cora skildrer mennesker og miljø i de to populære serveringsstedene Gjøa Pub og Fram Mathus rett før de lukket dørene. Kunstneren forteller hvordan dette fotoprosjektet ble til:
Jeg leste i avisa om det forestående salget fem dager før Folkets Hus ble stengt 31. juli 2001, og bestemte meg øyeblikkelig for å dokumentere disse siste dagene. Husets nåværende funksjon ville endre seg, og jeg ønsket gjennom bildene mine å ta vare på en tid som blir historie.
Gjøa Pub var en typisk ølpub med gjester som stort sett var godt voksne mennesker med et levd liv bak seg. Fram Mathus var et spisested som serverte tradisjonell husmannskost, med tre – fire retter på menyen. Jeg har forsøkt å fange noe av den særegne stemningen som gjorde disse stedene så spesielle, med mange stamgjester og et personale med stor omsorg for sine gjester.
Grete Andrea Kvaal
Om fotografen
Grete Andrea Kvaal er født og oppvokst i Tromsø. Som fotograf arbeider hun blant annet med abstrakte landskapsbilder. Hun har også solid forankring innen den dokumentariske sort/hvit-sjangeren.
Hun har bidratt med både fotografier og tekst til bokprosjektet Karen Anna og hennes siida, som omhandler kvinner i reindriften. Det siste store prosjektet Kvaal har deltatt i, er filmen Dagbok fra en avskjed (2003).
I perioden 1996 – 98 gjennomførte Perspektivet Museum dokumentasjonsprosjektet ”Untermensch”. Et omfattende minnemateriale ble samlet inn; intervjuer av de som levde tett på fangleirene og av russere som ble værende i Norge etter krigens slutt, samt gjenstander som krigsfangene etterlot seg.
Utstillingen ble til på bakgrunn av boken «Tapte År», minnestoff fra Tromsø og Balsfjord og gjenstander laget av soldater i fangenskap. ”Untermensch” var delt i to, en informativ del med en historisk innføring til tema og en fortellerdel som baserte seg på individuelle historier, blant annet fra Ivan Pasjkurovs bok ”Tapte år”. Sentralt i utstillingen sto kjente utsagn fra nazistisk propaganda om russere som et laverestående folk, stilt i kontrast til tradisjonell, russisk korsang med stor stemmeprakt. Hver enkelt gjenstand ble presentert i sammenheng med eierens personlige opplevelser og beretningen om gjenstandens opphav. Enkelte av gjenstandene hadde betydelig kunstneriske kvaliteter, på tross av forholdene fangene levde under.
”Untermensch” ble en gripende fortelling om skaperglede og livsmot, men mest av alt en opprivende påminnelse om krigens grusomheter. Utstillingens humanistiske perspektiv ble formidlet under en rekke elevbesøk, der rasisme og fordommer som mekanismer for undertrykkelse ble fokusert.
Etter 70 års fravær var de russiske sjøfolkene atter tilbake i Tromsø. Rustne trålere la til på Tromsø havn; noen for å laste fisk eller ta om bord forsyninger, andre i arrest for uoppgjorte forhold. Enkelte ble offer for useriøse rederier og latt i stikken uten verken penger eller returbillett.
I kjølvannet av det russiske nærværet oppsto fete avisoverskrifter: ”Russerne uønsket”, ”Piratskip bringes inn”, ”Tyvgods funnet på russisk tråler”, ”Raser mot russerne” og så videre. Etter hvert ble framstillingene mer nyansert, men det bildet som ble hengende ved denne gruppen var i hovedsak negativt.
Med nysgjerrighet henvendte vi oss til dem og spurte: Hvem er dere og hvor kommer dere fra? Hvordan står det til? Hvilke tanker har dere om Tromsø og om oss nordmenn? Dette ble opptakten til mange gode samtaler om bord i trålerne og på museet i perioden 2004-2005, samt besøk hjemme hos enkelte sjømannsfamilier i Murmansk.
Regulær sjøverts handel av et visst omfang med Nord-Russland, pomorhandelen, har tradisjoner tilbake til midten av 1700-tallet. De russiske sjømennene kom hver sommer seilende fra Kvitsjø-området og forsynte landsdelen med nødvendighetsvarer som korn og byggematerialer. De returnerte med fisk som viktigste handelsvare. Pomorenes nærvær i Tromsø har på ulikt vis satt spor etter seg; i reiseskildringer og andre litterære bidrag, i fotografier og ikke minst, i museenes gjenstandssamlinger.
Den gamle kontakten mot øst har også satt spor etter seg med sjømennene som flyktet fra den nye Sovjetstaten etter revolusjonen i 1917, og slo seg ned i sine tradisjonelle handelsdistrikter. En av dem som årlig kom seilende inn på Tromsø havn, var Ivan Ivanovitsj Burkow fra Navolok ved Arkhangelsk. Gjennom Ivans dramatiske historie, som ender i Tromsø, stiller vi dagens møte med de russiske sjømennene i et historisk perspektiv.
Flytende Russisk er en utstilling om handelskontakt og mellomfolkelige relasjoner i nord. Skal vi finne en fellesnevner for kontakten med russiske sjøfolk før og etter Sovjet-tiden, må det være at de to folkegruppene betrakter hverandre både med ironi, distanse og en god porsjon skepsis. Den gang som nå. Dette går helt til kjernen i utstillingen, der vi peker på hvordan forestillinger om ”de andre” skapes og opprettholdes, ikke minst av en tilspisset medievirkelighet.
Utstillingen er finansiert med støtte fra UD, Institusjonen Fritt Ord, Norsk Kulturråd, ABM-Utvikling og Tromsø Kommune.
Kjøpe katalogen?
Utstillingskatalogen Homo Religiosus – Religiøse erfaringer, dialog og møter med kunst finnes for salg i museumsbutikken og nettbuttikken
På Robukta spilte Little Henrik coverlåter av Elvis med heftige hoftevrikk. Så ble musikken tøffere, håret lengre og skoene spissere. The Pussycats entret scenen på 1960-tallet foran hysteriske fans og spilte seg til topps på hitlistene.Den nye musikken hadde for alvor etablert seg i Tromsø.
1970-tallet innebar ei sterk mobilisering for å styrke den regionale selvfølelsen og på legendariske ”Prelaten” leverte visebevegelsen en strøm av aktuelle tekster.
Med pønken fikk ungdom i Tromsø fart i gamle kampsaker, som et eget sjølstyrt hus. Kravet ble heftig erklært gjennom husokkupasjoner og demonstrasjoner, og i 1984 ble Ungdommens Hus åpnet i gamle Bangsundbrygga. Året 2000, da både studenthuset Driv og ungdomshuset Tvibit tilbød nye musikkscener og øvingslokaler, gjennomførte Perspektivet Museum en omfattende dokumentasjon av byens livlige ungdoms- og musikkmiljøer.
I utstillingen finns en database over Tromsø-band med smakebiter fra platesamlingen, samt film fra byens musikkscener for rock og pop gjennom tidene.
Tromsø by har alltid vært en sammensatt by med nordmenn, samer, russere og innflyttere fra andre naboland, og Mellom-Europa. I mye av den eldre litteraturen er byens flerkulturelle innslag fremstilt som eksotisk, fargerikt og spennende. I dag bor det mennesker fra mer enn 120 ulike nasjoner i Tromsø.
Drakten reflekterer kvinnenes personlige historie. Den er unik. Den samler tråder fra fortida; minner og lengsler, kunnskap og erfaring. Normalt skaper drakten positive assosiasjoner til familiære begivenheter, slektsbånd, opphav og tradisjoner. Dessverre er det slik at draktens klare budskap om hvem du er og hvor du kommer fra, også provoserer fram fordommer og hets.
Utstillingen Min drakt – Min historie baserte seg på intervjuer av 30 kvinner fra ulike nasjoner og etniske grupper. I fokus for samtalen stod festdrakten eller nasjonaldrakten, et sterkt symbol på tilhørighet til et særskilt geografisk område eller etnisk gruppe.
Utstillingen var ikke en tradisjonell draktutstilling. Drakten var her et medium for individuelle historier som publikum kunne lytte til, der kvinnens forhold til sine ulike identiteter var tema. Min Drakt – Min Historie handlet om det å utvikle nye tilhørigheter, og dermed bidra til å prege Tromsø i dag.
Lurøy og Træna kommuner på Helgelandskysten består av 2400 øyer, holmer og skjær hvorpå Den Norske Kirke har spredt sine kirker og bedehus. Dette er Anders Rosland sin verden; sognepresten som gjør gudsordet kjent blant innbyggerne i dette storslåtte øyriket.
Alltid på farten mellom husklyngene i havgapet, til en begravelse, en dåpssamtale, en siste nattverd, en konfirmasjonsleir. Et levende knutepunkt for øyboernes livsutfoldelse i en utfordrende natur.
Prester og kristendom er ikke sexy stoff i mediene, men å reise med presten åpner dører i samfunnet som tabuene våre låste for mange år siden.
Eivind H. Natvig
Prestens sosiale engasjement går langt utover prestegjerningen. Som en havets mann har han ett og annet å lære fra seg, enten det er kurs i seiling eller havkajakk, etter at gudstjenesten er over. Trosopplæring er viktig, men medmenneskelighet er viktigere for Anders prest.
«Kom, for alt er ferdig» er Den norske kirkes klarsignal foran nattverden. Og de kommer. Anders Rosland er prest i sorg og glede, han er til stede ved livets begynnelse og slutt, han tar del i deres skjebner. Det er dette livets drama som fotografen Eivind H. Natvig er vitne til, og som gir motiv til hans særegne uttrykk mellom journalistisk virkelighetsbeskrivelse og lavmælt poesi. Det er det ordinære livet, slik det er blitt levd i generasjoner, som er hans anliggende. Som han selv sier: – Det normale er mer enn nok for meg.
Eivind H. Natvig har mottatt stipender og priser for sitt arbeid, er medlem av Moment Agency og sluttet seg i 2014 til noen av verdens mest anerkjente fotografer i fotobyrået INSTITUTE.
To tredjedeler av verdens befolkning som har fått diagnosen HIV/AIDS, bor i Afrika sør for Sahara. I Sør-Afrika er fem millioner mennesker direkte rammet av pandemien.
På nært hold har den sørafrikanske fotografen Matthew Willman over en periode på ti år fulgt dem som daglig opplever kampen mot HIV/AIDS. Fotografiene gjenspeiler hans følsomhet og forståelse for de etiske utfordringene som denne typen dokumentasjoner medfører.
«HIV/AIDS is a human story, the exhibition aims at telling these stories through the visual medium, moving away from statistics and offering personal insights.»
Matthew Willman
Willman har valgt sitt fokus; han vil formidle det brennende engasjementet som sørafrikanske enkeltpersoner, lokalsamfunn og organisasjoner viser i møte med pandemien. Han vil vise et Afrika som reiser seg og tar ansvar. Nelson Mandela, Desmond Tutu og Annie Lennox har gitt sin personlige støtte til utstillingen gjennom signerte fotografier.
Utstillingen er produsert av Perspektivet Museum i samarbeid med fotografen.
